I dag liker vi oss i varme nord.
Kvikksølvet truer med å sprenge hele skalaen på graderstokken. Det er satt varmerekord her oppe med 29,2 varmegrader. Vi er så svette og varme at det er helt vidunderlig. Eller ikke..
Etter ei natt med begredelig søvn, fordi det var så varmt, stod jeg opp halv fem. De som kjenner meg vet at dette ikke er vanlig. Jeg kan sovne på kommando. På buss, tog, fly og i bil.. Men ikke i varmen! I natt har jeg våknet ofte og irritert meg for at det var så varmt. Tre stykker i dobbeltsenga. Meg, Vesla og Mimmi-ungen. Det var trangt. Jentene hadde tatt sommerdyna. Jeg hadde for mye tøy på (ei truse). Jeg hadde for mye hår… Kort sagt ALT VAR GALT! Halv fem kapitulere jeg og tuslet i dusjen. El verket tjente ikke mange kronene på oppvarming av det vannet, og takk min skaper at vi ikke har vannmåler. Det var forfriskende!
Jeg kjenner meg selv så godt at det var bare å droppe noe mer soving, og heller komme meg på jobb. Klokka seks var jeg på plass på kontoret. Så satt jeg der å jobbet. Det gikk fint til klokka halv elleve. Da begynte jeg å bli varm. Så begynte jeg å plages. Jeg ble enda varmere. Jeg gjorde noen avgjørelser. De var feil! Jeg var sur. Jeg begynte å kjenne meg rimelig heit.
Jeg fant ut at det var lurt å gå ut å kjøpe en brus. En dyd av nødvendighet. Der ute var det jævlig varmt. Svetten piplet i panna, og jeg angret meg på at jeg hadde dristet meg ut. En kollega ringte og ba meg sjekke opp en sak. Oppgaven burde ta 10 minutt. Da jeg dro var den enda ikke ferdig. Hjernen shuttet rett og slett ned. “Overheated” blinket det i panna på meg da jeg dro.
Jeg dro tidlig, fordi det ikke var noe vett i toppen. Bilen står parkert et stykke unna, og det tar ca 10 min å gå. I dag tok det 15 og svetten piplet ikke lengre, den rant. De som passerte meg trodde sikkert jeg hadde deltatt i miss wet t-shirt konkurranse så svett var jeg. Jeg satte meg i bilen, og skulle koble til telefonen før jeg kjørte. Den lå selvsagt igjen på kontoret. Jeg peste som en hval i havsnød da jeg gikk ned igjen. Det kjentes ut som 10 nye minutter med vandring i en hete som selv helvete ville være imponert over. Jeg hadde passert stadie for å inne ha den minste form for eleganse. Håret var klistret inn til hodebunnen. Oppe på kontoret tenkte jeg at jeg måtte ha iskaldt vann før jeg gikk tilbake til bilen. Da slår det meg.. Hvorfor i all verden tok jeg ikke bilen helt til kontoret og lot den stå utenfor mens jeg løp opp for å hente telefonen. Neida, frøken hjernedød gikk til kontoret, og hadde enda en ti minutters for å komme seg tilbake.. Snakk om meltdown!! Eneste som var fornøyd med det hele var nok fitbiten.. Den fikk i det minste skrittene sine!
Den som kunne stupt rett ut i vannet… Bildet er tatt fra Dim Cai rett over demningen.
