I min “vitenskapelige søken” på hva som passer meg best, har jeg tenkt litt frem og tilbake på om like barn leker best eller om ulikheter tiltrekker oss mest. Som menneske vet jeg at jeg blir veldig kjapt lei og irritert på personligheter som er mest lik min egen. (så jeg har medynk med min omverden)
Min skolevenninne giftet seg med en 20 år eldre mann for 17 år siden. De lever ennå godt i lag, har sine opp- og nedturer som alle andre par. Det var på en måte litt eksotisk å høre om alt de gjorde sammen. Han var beleven og verdensvant i forhold til menne til oss andre. Det var noen reaksjoner som: Wow! Jøss! etc. det er ikke å benekte.Diskusjonene rundt dette konkluderte med at han var ikke noen gammel gris, og hun var ingen lykkejeger, så dette ble spiselig for oss andre. Ikke at jeg tror det hadde noen vesentlig betydning for de to. De startet sitt liv sammen med å reise i alle ferier de hadde mulighet til. Fartet verden rundt, og det livet hun levde var så fjernt fra mitt hverdagsliv med matbokser, jobb, barnehage og kveldstell at vi gradvis mistet kontakten.
Nå er hun 47 og han 67, så tankene mine har gått litt tilbake på hvordan er det med aldersforskjellen nå?
Jeg og min venninne har da ikke så mye kontakt lengre, så det å spørre rett ut av det blå, kjentes litt kleint. Takk Gud for FB! Jeg tok kontakt med henne der, og fortalte om min søken etter soulmaten. Vi fikk en lang, god prat. Så om jeg ikke nødvendigvis ble så mye klokere, fikk jeg i såfall oppfrisket et fint vennskap. Hun avsluttet chatten med: “Stor klem fra Geriatrisk avdeling”
Den setningen var forøvrig det eneste som minnet om geriatrisk avdeling i hennes fremstilling. De hadde riktignok roet veldig ned de siste årene, men det var fordi hun hadde hatt en prolaps hun ble operert for. Hun lovpriste mannen sin som hadde måtte gjøre alt for henne. Han hadde ikke visst hva godt han kunne gjøre for henne mens hun var syk. Nå nærmet hun seg full funksjonalitet igjen, men ut fra alle hjelpemidlene hun hadde fått, så huset ut som et utklipp fra geriatrisk avdeling. Han derimot var støtt ute å kjørte motorsykkel for å få avreagere litt.
Nysgjerrig som jeg er, måtte jeg jo spørre om han hadde gått av med pensjon. Hun bekreftet det gledestrålende. Hvordan ellers hadde han kunne støttet henne 24/7? på spørsmål hvordan hun ser for seg det vil bli når hun er tilbake på jobb, og han er hjemme, er hun mer usikker. Det har de ikke fått prøvd. “Eneste som bekymrer meg er at han finner seg ei ung snerten elskerinne mens jeg jobber!” sa hun mens hun storflirte.
Det jeg oppriktig spekulerer på er om det er slik at man har størst sjanse til å lykkes i et forhold det man er mest mulig lik eller ulik partneren sin? Og hvilke sider er det gunstig og ugunstig å være like på?
En ting er sikkert, min venninne er av de heldige, jf. en stor undersøkelse utført av Emory University, øker nemlig sjansene for samlivsbrudd med 95% ved 20 års aldersforskjell. Dette jf. en reportasje i KK, publisert for 4 år siden. Link til artikkelen finner du her. Jeg derimot, ble bare et til tall i statistikken..
God mandag, jeg spekulerer videre på tur inn i tirsdagen..
Når det stemmer, så stemmer det.
Her er det tirsdag i dag hehehe.
Jeg har selv vært sammen med en mann som var 12 år eldre enn meg. Jeg merket ikke aldersforskjellen……..
De sier at alder er kun ett tall, men jeg ser det ikke slik. Uansett så er det kjærligheten som er viktigst. Og for at et forhold skal vare, så må det være tillit og kjærlighet fra begge sider 🙂
Deveny: ‘Ja, det stemmer 😀
Kanskje det er sånn at samfunnet har altfor mye undersøkelser på alt mulig. Vi analyserer i stykker spenningen og magien..:)
poesimylife:
Gjensidig respekt og forståelse.. Halvdan Sivertsen synger så fint: “Det e vakkert når kjærlighet varer”
Ønsker deg en flott dag videre 🙂