Cougar mom, sugar mom eller milf?

Jeg har startet på dette blogg-innlegget sikkert 1000 ganger. Og slettet 999 ganger.

Dette er et av de innleggene som man spør seg selv om man faktisk skal skrive? Vil man egentlig eksponere sin egen person så mye? Innlegget ville nok ha provosert mange av mine nærmeste om de leste det, for det var liksom ikke noe min familie ville snakke om. Jeg er i den situasjonen at jeg harselerer med å bli kalt couger mom. For meg er couger mom, sugar mom eller milf noe negativt. Jeg vil ikke bli identifisert med det. Den gjengse oppfatningen er at kvinner som finner vesentlig yngre menn, er desperate.

Jeg vil ikke bli sett på som desperat. Jeg har fått min del av tilbud fra menn i passende alder, men de interesserer meg ikke nok til at jeg har lyst å møte de engang. Så skjer det helt ut av ingenting bokstavelig talt, så får jeg ei melding på messenger. Resultatet er et kjæresteforhold som varte i halv annet år. Så langt, så godt. Problemet er at han var 20 år yngre enn meg, og det som for andre kanskje var enda verre, er at han ikke er norsk.

Jeg valgte første halvår å holde det ganske privat, men noen vet om det hele. Mine barn ble informert fordi jeg ikke ville de skulle høre det ad omveier. Mine to eldste døtre visste begge hvem han var, og selv om de hadde et positivt inntrykk av han, syntes de naturlig nok det var kleint. Jeg hadde det tidvis mye bedre enn jeg noen gang har hatt det, men sleit fryktelig med aldersforskjellen. Det var litt drama, det kjente jeg at jeg var for gammel til, og når jeg valgte å distanserte meg fra det, ble han skrekkelig usikker. Han tok det som et tegn på at jeg ikke brydde meg.

Vi har lagt bak oss et heller turbulent forhold. Grunnen til bruddet ligger kanskje i forholdet mellom han og meg i første runde, men også i forhold til omverden. For selvsagt kom spørsmålet om jeg var hans sugar mom. Det syntes jeg var skrekkelig ydmykende. I manges øyne var jeg vel kanskje nettopp det. Jeg er fullstendig klar over at majoriteten av romantikere tenker at jeg skulle prøvd litt mer. Kynikerne tenker sikkert at jeg må være stokk dum som frivillig gikk inn i noe sånt i første runde.

Så kom jo hverdagen, og jeg begynte å tenke at jeg hadde tidvis en furten tenåring til, som jeg måtte forholde meg til. Mitt yrkesliv skjøt fart og jeg ble opptatt av mitt. Jeg er litt egoistisk av meg, og har en tendens til å gå litt opp i det jeg gjør. Så endte jeg det. Faktisk var det hensynet til han som ble viktigst. Han har ikke barn, ikke egne familie. En dag kommer han til å få et ønske om dette. Hva da? Jeg har hverken lyst- og muligheten til å få barn. Den muligheten ebber kjapt ut. Hva vil jeg sitte igjen med når alderen innhenter meg for alvor, og han fortsatt er ung og klar for å leve?

Et halvt år etter er jeg fortsatt ikke sikker på at det var det jeg skulle gjort, men sånn ble det. 

Bilde fra da vi var på grottevandring.. Det var en fantastisk dag..