I 2015 var mitt yndige pikebarn hensatt til et øyeblikk av beundring av sin kjære mamma.
Vesla satt på fanget mitt nå i kveld, så på meg og sukket henført som bare et lite pikebarn på 7 år kan gjøre. “Mamma, du e så fin!” Jeg kjente at hjertet svulmet i brystet mitt. Hun strøk meg over håret og la kinnet inntil mitt. Det er de stundene når du kjenner at det er godt å være mamma, og du elsker den fantastiske skapningen du faktisk har vært med på å skape. Det er sånne stunder som gjør at det er verdt alt strevet.
“Mamma, også e du sånn dær moderne.” Smilende, men litt småforundret så jeg nedover jeansene og den sorte genseren og tenkte, jo jeg er kanskje litt fresh. Det som kanskje var overraskende var at den lille snuppa hadde det inntrykket hun også. Smigret og høy på meg selv spurte jeg hva hun mente.
“Du har jo sånn dær grått hår!” 
Jeg humrer nå litt her jeg sitter med farge i håret. 
Det er et sånt øyeblikk man bare drømmer om å oppleve med barnet sitt. Året etter på samme tid, var det ikke tid til noe kos. I Bodø skulle det feires 200 års jubileum for byen, og det ble feiret med en stor forestilling i stormen konserthus. Masse barn fra området skulle delta i et gigantisk barnekor hvor de skulle synge sanger fra musicalen “Annie”. Vesla deltok selvsagt på det. De var å hadde fellesøvelser støtt og stadig. Så opprant dagen for konserten.
Tilløp til panikk når jeg fikk telefon om at Vesla ikke var hjemme og klar til henting til konserten. Jeg stod på jobb, og ungen var ikke kommet hjem. Jeg saumfarte FB etter henne, og hadde onkel politi sjekket om det var noen stressede mødre som kjørte i panikk hjem fra jobb, hadde de fått jackpot. Men de gjorde nå ikke det. Vel hjemme raste jeg inn gjennom døra. Hun var hjemme, men Vesla ikke var klar til konsert. Jeg fikk henne til å ta på kostymet, men skjønte at det ikke nyttet å sminke henne. Vi stakk fjeset hennes inn i ovnen og sotet det til, før vi løp i bilen og kom oss til byen igjen. Men vi rakk generalprøven med hårfin margin. Hun hadde på seg capri-bukser når hun gikk på scenen, men kostymet hennes var helt annerledes når hun kom ned av scenen… Jeg gir opp!! “Mamma, nu ser æ hvertfall foreldreløs ut!” Det var det eneste hun sa da hun så seg selv i speilet etterpå..
Hun ser ikke akkurat ut som noen solstråle,så var jo buksa revet opp helt til linningen da. Men for all del, hun jo barnehjemsbarn boende med miss Hannigan. Ikke akkurat noen lystig situasjon for noen å bo sånn.
Hun ble fin 🙂
Deveny:
Ja, hun ble det 🙂